Sentral Afrika: Mange har det ikke bra på vår jord i dag….

I dag vil jeg skrive litt om forholdene hos våre nære naboer:

Krig, sult og mangel på tak over hodet er problemstillinger som har vært veldig fjerne for meg. Jo, jeg har brydd meg om å hjelpe når andre lider, og rettferdighet for folk som blir utsatt for meningsløs urettferdighet. Men noe inni meg har alltid sagt at «det kan jo ikke være så ille.» Med min gode oppvekst i et rikt land og med alle muligheter åpne, har jeg ikke hatt god nok fantasi til å forestille meg en så annerledes virkelighet.

Nå hører vi om flyktninger som kommer strømmende fra Sentral Afrika (RCA) over grensa til Kamerun. Mennesker kommer i et antall som jeg ikke klarer å forholde meg til. I grensbyen Garoua Boulaï tas det hver dag imot lastebil etter lastebil med mennesker som har forlatt alt de har (eller en gang hadde) for å redde seg i sikkerhet mot de brutale voldshandlingene i hjemlandet. Jeg har sett dem med mine egne øyne. Da vi tidligere denne måneden reiste fra Yaounde i sør til Ngaoundéré hvor vi bor, kjørte vi forbi flyktningeleirer, provisoriske skoler og store menneskemengder uten noe sted å bo. Men også i Ngaoundéré er det mange sentral-afrikanske flyktninger. Nøden er ikke lenger langt borte, men den er likevel fjern. Jeg klarer fortsatt ikke å leve meg inn i deres livssituasjon.

Vi har kollegaer som forteller om manglende respekt for menneskelivet. Vår amerikanske misjonærvenninne, som har vært mest evakuert fra sitt arbeid i RCA siden vi kom hit i 2012, forteller om skremmende holdninger. Om folk som dreper over en lav sko og andre som blir begravd levende. Jeg har snakket med leger fra Garoua Boulaï, som behandler krigsskader, og hørt om hvordan de krigførende gruppene ikke alltid respekterer landegrensene, og slik sprer frykt også hos kamerunere.

Da vi skulle på piknikk med gjengen på misjonsstasjonen en gang før jul, tok vår amerikanske kollega med seg ei jente hun kjente fra RCA. Dagen før hadde landsbyen til jenta blitt utsatt for et raid. Husene hadde blitt plyndra og brent og folk drept. Hva skal man si til sånt? Det er så groteskt at kroppen rett og slett nekter å ta det inn. Slik kunne jeg ha fortsatt ei god stund til, og her kan du lese enda mer om situasjonen både slik den er i dag (BBC) og litt om hvorfor det har blitt slik (Globalis).

I dag har Johannes og noen av ungdommene i Espace Jeunes reist på tur. De skal egentlig lenger sør, men har bestemt seg for å stoppe i Garoua Boulaï for å møte folk, snakke med dem, be for dem og gi litt materiell hjelp om de kan. Jeg synes de er tøffe som tør, og ber om at de må få være til nytte og velsignelse for dem de møter.

Også kirka har, sammen med andre protestantiske kirkesamfunn, satt i gang en aksjon for å samle inn til hjelp til dem som lider på grunn av krigen. Og vi er med i bønn og handling.

…. La alle leve trygt og godt i frihet og i fred!

Om å danse i kirka

Selv er jeg ingen danseløve. Det er gøy å danse litte grann, det er ikke det. Men du fant aldri meg på scenen med vrikkende hofter da «Good News» hadde konsert på Torvastad.

Jeg steilte likevel da jeg som ettåring i Bergen ikke fikk lov til å reklamere for at dansegruppa «Rahab» fra den karismatiske menigheten Kristkirken, skulle danse på et møte i den mer konservative forsamlingen Betlehem. Møtet var et fellesarrangement for ungdomsgruppene i flere menigheter og organisasjoner. Med min Ten Sing-bakgrunn var jo dansen en helt naturlig del av et ungdomsarrangement, selv om jeg ikke var så glad i å danse selv. Men slik var det tydeligvis ikke alle steder.

Nå har mitt forhold til dansen imidlertid gitt meg nye utfordringer, for her i Kamerun danses det jo over alt og i nesten alle sammenhenger. Dansen er en del av livet og av det å være sammen. Herfra synes diskusjonen vi hadde i planleggingsgruppa i Bergen fullstendig meningsløs. Min frykt for å danse foran andre skjønner man heller ikke så mye av. Og når jeg forteller at man vanligvis danser veldig lite i kirka i Norge, mistenker jeg at ingen som ikke har vært i Europa egentlig forstår hva jeg snakker om. (Kanskje det ikke er så rart at de misjonærbarna (nå voksne) som du møtte da du var her i jula har god rytmesans, Mor?)

Men i dag havnet jeg altså langt utenfor komfortsonen. Jeg har vært på gudstjeneste i Garoua sammen med generalsekretæren i EELC og en av prosjektlederne i kirka, Hamidou Djoulde og Jean Christophe Bassané. Den regionale biskopen var også tilstede på gudstjenesten, og siden det var så mye fint besøk måtte det jo feires. Og hva gjør man da? Jo da synger man tradisjonelle sanger for full guffe, og utfordrer selvfølgelig besøket til å være med å danse. Og en misjonær slipper i hvert fall ikke unna. Så der stod jeg foran hele menigheten og vrikka på hele, stive meg, midt i kirka på søndagsgudstjenesten. Heldigvis stod jeg ikke alene. Å danse, det gjør man helst sammen. Og jeg innbiller meg at det handler mer om å vise glede enn om å vise seg fram.

Engler av gamle kaffekapsler

I dag har mange egen kaffemaskin hjemme (noen misjonærer har også det.) Har du sett de fine kapslene som kaffen er pakka inn i? Vi har lagd engler av slike kapsler på juleverkstedet på skolen. Hvis du ikke har kaffemaskin hjemme hos deg, kjenner du kanskje noen andre som har det?

Dette trenger du for å lage kaffeengler:
​1 brukt kaffekapsel
​1 perle
​40 cm smalt bånd
​8 cm bredt bånd

Slik gjør du:
• Kaffekapselen må tømmes, skylles godt og tørkes før man setter i gang.
• Stikk hull i toppen av kaffekapselen med ei saks. Vær forsiktig, slik at du ikke ødelegger kapselen eller skjærer deg i fingeren.
• Ta det smale båndet og knytt en knute i hver ende. Brett båndet dobbelt, og knytt det sammen med en enkel knute omtrent midt på.
• Tre båndet gjennom hullet i kaffekapselen, slik at den store knuten skjules inne i kapselen og endene med små knuter stikker ut. Dette er beina til engelen.
• Plasser det brede båndet inni løkka på oversiden av kapselen, og tre perla ned over løkka, slik at perla holder det brede båndet på plass. Perla er hodet og det brede båndet er vingene.

Voila!
Nå kan du henge opp engelen på juletreet.

Tradisjoner eller ei

Samuel, Mathias og Jonatan fotografert på julaften i fjor.

Nå er det jul. I juletida gjør vi ofte mange av de samme tingene hvert år. Vi henger opp lys og julepynt, skriver ønskeliste, lager eller kjøper gaver til hverandre, baker julekaker, går på juleavslutning, julegudstjeneste og i familieselskap. Dette kaller vi tradisjoner. Det er fint å ha tradisjoner, for tradisjonene minner oss om at vi er en del av noe større.

For oss som bor i Kamerun er også tradisjonene viktige. Når vi kommer til adventstida, har vi juleverksted, vi pynter, brenner stearinlys og går i Lucia-tog, selv om det er lite som minner oss om at det er mørkt og kaldt i Norge. Det er heller ikke like mye julepynt i butikkene her som i Norge, og julemusikken blir ikke skrudd på før de siste dagene før jul. Likevel vet vi at de kristne her også forbereder seg til julehøytida.

Jeg har spurt ei dame som jeg jobber sammen med, hva hun pleier å gjøre i jula. Hun smilte bredt da jeg spurte, og sa at det er ei fin tid. Da går man på besøk til familien og vennene sine og spiser god mat, i kirka er det fest og alle pynter seg og er glade.

Tenk at jula blir feira nesten over hele jorda. Vi feirer på ulik måte, men grunnen til at vi feirer er den samme over alt. Nemlig at Jesus kom til verden som et lite barn. På engelsk sier man «Christmas» om jul, og Kristus er jo et annet navn for Jesus. La oss huske det denne jula også, at det er Han denne store festen handler om.

(Teksten er opprinnelig skrevet som en hilsen til flere menighetsblad)

I går holdt jeg innlegg for Conseil Synodal i EELC…

….på fransk.

Les mer her om hvordan det gikk og hva vi skal gjøre i helga.

Diakoni Espace Jeunes del 3

Lørdag 9. november var det kirka på Dang som ble «utsatt for diakoni» fra ungdommene i Epace Jeunes. Bertrand som er leder av diakonigruppa i Espace Jeunes hadde gjort et godt forarbeid i planlegging av arbeidet. Misjonær Nyhamn hadde fått i oppdrag å skaffe umbrakonøkler og skruer i Norge til bord og stoler som var ødelagt. Vinduer og maling var kjøpt inn til den gamle kirka.

Første oppgave var å skaffe god jord til blomsterbed. Etter å ha kostet støv av en gammel norsk tilhenger var jorda på plass.

Representant Erik Bischler bestilte buss til transport.

Totalt var det over 100 ungdommer som arbeidet i 2 timer for å sette kirkene i god stand.

Et utrolig flott arbeid ble gjort også denne gangen.

Vær med å be for arbeidet blant studentene på Dang og ungdommene i Espace Jeunes!

Denne bildekrusellen krever javaskript.

 

Globalisering i Afrika

I vår var jeg student på et kurs i utviklings- og diakonistudier ved misjonshøgskolen i Stavanger. Prorektor ved skolen, Tomas Sundnes Drønen, hadde en forelesning om tema globalisering. Han brukte gode eksempler fra sin tid som misjonær i Kamerun. Jeg fortalte at nå har de fått ny beninstasjon hvor en også har kaffemaskin og pringels. Jeg lovet å dokumentere dette. Her er det bilder fra Total i Meiganga. Fasinerende å se dette fenomenet. Her kan en altså få kjøpt seg en cappuccino i Meiganga. Livet går fremover og livet er godt i Kamerun sier nå jeg!

Ut i vår hage

Nå når høststormene herjer i Norge, er det vel godt å vite at sola fortsatt skinner andre steder i verden. B-)

Her hos oss kan jeg med ganske stor sikkerhet si at regntida er over for denne gang. Nå venter det fem måneder med solskinn (og støv). Vi kan se endringene i naturen. Lufta er tørrere, noen av trærne mister bladene, tordenbøyene som vi fortsatt kan høre, blir fjernere og fjernere for hver gang, gresshoppene har vært på besøk og vi kan allerede se at gresset begynner å gulne.

Men det er ikke slik at naturen går i dvale når regnet uteblir. Den bare forandrer seg litt. Jeg har vært ute og sett hvilke insekter vi har rundt oss akkurat nå. Her er litt av det man kan finne en kveld ute i hagen.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Bilder fra høstens opplevelser

Det har vært sparsomt med bilder og historier fra familien Nyhamn på denne bloggen så langt i høst. Derfor har jeg valgt ut noen smakebiter fra det vi har vært med på  siden vi dro fra Norge i august, og satt sammen et lite lysbildeshow. Snurr film:

Denne bildekrusellen krever javaskript.

En hverdagshelt i Ngaoundéré

”Den som vil tjene meg, må følge meg, og der jeg er, skal også min tjener være. Den som tjener meg, skal min Far gi ære” Joh. 12, 26

I dag fikk jeg bli med denne mannen til togstasjonen og dele ut frokost til sultne gategutter, fortelle dem om Jesus og utfordre dem til å følge Han og la Han forandre deres liv. Dette gjør han tre ganger i uka, hele året. ”-Om Gud lar han få lov”, som han selv sier. Må si at det utfordret meg også, på flere måter. Han får bli dagens eksempel på en Guds tjener.